Etter tre fine uker i Oslo er u
ndertegnede nå på vei til Gardemoen, for å ta flyet til Alta.
Takk for denne gang Oslo, sees snart igjen! Og takk til alle gode gamle, men også nye venner, som har gjort oppholdet særdeles hyggelig!
PS! Lander klokken 13.30, så hvis en av mine gode venner i nord leser dette hadde jeg blitt kanonglad for å bli hentet på flyplassen! 
Via funksjonen å blogge via e-post, så er jeg kjapt og enkelt i gang med å kunne blogge fra min iPhone.
Artig! Og forhåpentligvis er dette nøkkelen til mye hyppigere oppdateringer her på bloggen fremover.
Ps! Bildet under har svært lite med denne bloggposten å gjøre, men jeg måtte prøve ut hvordan det ser ut når jeg legger med bilde til bloggposten også.
For to uker siden tok jeg turen til hovedstaden, og det som skulle bli en helgs opphold ble utvidet til at man valgte å bli helt fram til fredag i neste uke. En helg ble til tre uker, med andre ord.
Mens jeg registrerer at mesteparten av mine venner nyter livet på fjellet, så synes jeg det er en herlig sjarm i en rolig bypåske. Kafe og restaurantbesøk står på plakaten her, fremfor å spise appelsiner i snøen.
Mens jeg er i Oslo bor jeg hos min gode barndomskompis Hallvard Olaussen, og her er gjestfriheten på topp. Jeg og Hallvard gikk i barnehage sammen, så det er artig at man har klart å holde kontakten livet igjennom.
Jeg ønsker alle en helt fantastisk påske!
Daniel Sturridge vil provosere?
Uttalelsen tilhører selvfølgelig ikke undertegnede, men Liverpool sin nye signering Daniel Sturridge.
- In the Premier League, there is no bigger club than Liverpool, skal Daniel Sturridge nylig ha uttalt.
La meg bare si med en gang at jeg tror Daniel Sturridge kan være en smart signering av Liverpool, da han nok passer inn i måten Brendan Rodgers ønsker å spille fotball på. Likevel synes jeg denne signeringen har vært noe «hypet opp» i regi av nettopp Brendan Rodgers, samt at det virker som at Sturridge selv trives litt for godt i rampelyset?
Uttalelsen om at Liverpool er den største klubben kommer også meget strategisk før søndagens møte med erkerivalen Manchester United (som jeg blogget om i forrige innlegg). Uansett, ønsker Daniel Sturridge å provosere «en smule» så gjør han nok nettopp det.
For meg er uttalelsens realisme omtrent på nivå med QPR sin nye brasilianske keeper Julio Cesar sin uttalelse om hans drømmer for laget før sesongen. Julio Cesar uttalte da «I have many dreams at QPR. To play well for the fans, the manager, the chairman and myself and eventually finish in the top four and qualify for the Champions League, and then one day win the Premier League». Brasilianeren påpekte imidlertid at det var snakk om en drøm, mens Sturridge «tror» han spiller for den største klubben i verden.
De som har størst grunn til å bli provoserte av Sturridge sin flåsete uttalelse er nok imidlertid supporterne til hans forrige arbeidsgiver Chelsea. Klubben som vant Champions League senest forrige sesong, og som i motsetning til Liverpool faktisk har vunnet Premier League.
![Pre_Match-Manchester_United_v._Liverpool[23-58-24]](http://mariusbergmo.com/wp-content/uploads/2013/01/Pre_Match-Manchester_United_v._Liverpool23-58-24-300x172.png)
Et par ganger i året skjer det. Og sjeldent er jeg mer spent enn før disse oppgjørene. Det er kremen av det å være fotballsupporter, rett og slett. Jeg snakker selvfølgelig om når vi skal møte Liverpool, erkerivalen over alle.
Kampen spilles på Old Trafford kl 14.30 på søndag 13.01.2013. Jeg er ikke der, men sitter som vanlig klistret foran storskjermen hjemme. Og det kribler allerede stort i magen, selv om kampen er mange dager unna.
Selv om vi kjemper mot byrival Manchester City om seriegullet, så er jeg enig med Paul Scholes som nylig uttalte at Liverpool fortsatt er de største rivalene vi har. Dette til tross for at den gamle storheten ikke har oppnådd stort de siste årene.
Oppgjørene mot de største rivalene er rett og slett kremen av det å være fotballsupporter. Når fløyta blåses i gang, så spiller det ingen rolle hvor lagene ligger på tabellen. Disse kampene skal vinnes, og spillerne vet det også. Ingen vil bli ydmyket, men heldigvis er det som nok Manchester United som stikker av med alle poengene. 
Jeg tipper Manchester United vinner kampen 2-0! Hva tror du?
PS! Alle Liverpool-supporteres yndlingsdommer, Howard Webb, skal dømme kampen!
Da jeg har fått med meg at kåringer er interessant lesestoff på både nettaviser og blogger, så prøver jeg meg i dag på å kåre «Verdens deiligste mann – 2012″. Man skulle kanskje tro at jeg som heterofil og singel mann ville bikket mer mot å kåre den deiligste kvinnen i året som har gått, men det la jeg på is.
Hvilket kriterium skal man bruke når man kårer den deiligste mannen i året som har gått? Jeg faller på den som har gitt meg de beste og flest orgasmiske øyeblikk. Siden jeg verken har erfaringer eller seksuell tenning på menn, så er det i utgangspunktet en vanskelig oppgave. Og selv om mange har sammenlignet det å nyse som en slags «miniorgasme», så blir det helt umulig for meg å gjøre en kåring på dette grunnlaget også.
Svaret på kriterium for kåringen finner jeg hos den gamle norske måltyven i fotball, nemlig Jan Åge Fjørtoft. Fjøra scoret 189 mål i sin aktive fotballkarriere, samt 20 mål for det norske landslaget. Jeg mener nemlig bestemt å huske at han under sin karriere for uttalte at han syntes det var «orgasmisk godt å score mål»(!). Selv kunne jeg ikke vært mer enig.
Under romjulsturneringen i fotball på slutten av 2012 fikk jeg endelig en påminnelse om hva min gamle helt på landslaget snakket om. Jeg hadde nemlig ikke scoret et mål selv i kampsituasjon siden jeg var med å rykke opp fra 8. divisjon med Frognerparken 2, tilbake i 2008 (mener jeg det var…). Da ble det to scoringer. Jeg har nok forøvrig vært kjent som en av de som har scoret minst, men ropt høyest, de gangene jeg har fått puttet ballen i nettmaskene.
Knut-Emil Kristoffersen sørget for at jeg scoret mitt første mål på mange år, og nådde derfor helt opp til 2. plass i kåringen «Verdens deiligste mann – 2012″.
Sånn sett ble Knut-Emil Kristoffersen en heit kandidat til tittelen «Verdens deiligste mann – 2012″, ettersom han chippet ballen på hodet mitt i gruppespillets siste kamp for Hjemmeluft BK i årets innendørsturnering i BUL-hallen. Jeg «stanget» den videre med et silkefølsomt hodestøt videre i nettmaskene.. Deretter utløste det et slags «apeorgasmisk brøl» fra undertegnede, som BUL-hallen sikkert ikke har hørt verken før eller senere. Dermed sier «vi», velfortjent, at Knut-Emil Kristoffersen vinner 2. plassen som den deiligste mannen i verden i 2012. Gratulerer så mye min gode venn!
En ting som er imidlertid minst like godt som å score mål selv, er når laget i mitt hjerte Manchester United gjør det. Og etter sommeren ble det sparket en ny sesong i gang i Premier League. Etter å ha hatt en svært lite orgasmisk avslutning på forrige sesong, så er nok de fleste United-tilhengere særdeles sulten på å ta tilbake ligatittelen. Å bli slått på målstreken av byrival Manchester City svei. Det var en syk sesong, som fikk en sinnsyk avslutning. Dessverre var ikke marginene på vår side. Det var de for City, og for de lyseblå sørget nok Sergio Agüero for årets mest orgasmiske øyeblikk. Mens for meg var det mer som et kraftig ballespark.
Heldigvis visste sjefen selv, Sir Alex Ferguson råd. Og om jeg skulle kårets «tidenes deiligste mann», så ville 71-åringen meget mulig stukket av med tittelen. En overgang som ikke virket veldig realistisk ble faktisk realisert. Robin van Persie ble Manchester United-spiller. Et kjøp som skulle vise seg å tilføre dagen United-mannskap brikken i laget på samme nivå som da Eric Cantona kom til klubben i 1992.
Er du litt fotballinteressert, så vet du hva Robin van Persie har gjort for oss til nå. Jeg skriver dette blogginnlegget i gledesrus, etter at han utlignet til 2-2 i kveldens FA-Cup oppgjør borte mot West Ham. Rett før scoringen skrev jeg på Facebook:
For etter Robin van Persie sin innsats i United-trøya siden han scoret på første berøring av ballen mot Fulham i slutten av August, så har de orgasmiske scoringsøyeblikkene kommet på løpende bånd! Vi vant 3-2 den kampen, og RVP hadde med et enkelt touch vist oss United-supportere at han trolig var verdt hver eneste pund av 22,5 millionene vi hadde lagt på bordet for å sikre oss han. Artig å tenke på at Liverpool betalte 35 millioner pund for Andy Carroll til sammenligning. Deilig!
Robin van Persie etter å ha sikret omkamp mot West Ham i FA-Cupen i kveld. Utligningen til 2-2 kom i det 91. minutt.
Ekstra deilig er det også at kjøpelaget Manchester City prøvde å sikre seg storscoreren, men kampen om signaturen ble heldigvis vunnet av det eneste Manchesterlaget som forstatt har sjelen i behold. RVP valgte sjel foran penger. Deilig!
RVP har nå scoret 20 mål for Manchester United siden overgangen, og med to scoringer mot Wigan ved årsskiftet ble han historisk. Det er nemlig ingen United-spiller som noengang har har scoret flere mål på de første 21 serierundene. 29-åringen har nemlig puttet 16 av de 20 målene i serien. Deilig!
ROBIN VAN PERSIE ER «VERDENS DEILIGSTE MANN – 2012″
Det finnes ingen tvil. Sterke orgasmiske øyeblikk har blitt generert på løpende bånd siden han debuterte for Manchester United i august. Og han har startet 2013 såpass sterkt at han etter få dager ligger meget godt an til å vinne denne kåringen i år også. Hvis jeg nå enda skulle huske på å kåre «Verdens deiligste mann – 2013″ om et års tid..
Eller kanskje jeg heller skal satse på kvinnekåring neste gang?
Det er med glede at jeg i dag registrerer at TV2 melder at Henning Berg er klar som ny Blackburn-manager.
Mitt mest intense minne fra Henning Berg, som tidligere også har spilt for laget i mitt hjerte Manchester United, er faktisk et øyeblikk i Rovers-drakten like over nyttår i 1994. Henning Berg blir omlag ti minutter før slutt taklet av Ryan Giggs på sin posisjon som høyreback, mens Giggs fosser visere nedover kanten og legger inn til Eric Canonta. Cantona scorer med pannebrasken, 1-0 til United, og vi var enda i høyeste grad med i kampen om ligagullet!
Dessverre for meg, Eric, og Ryan så var det Berg som lo sist. Blackburn vant Premier League den sesongen, og Henning ble første nordmann til å klare dette noensinne.
Henning Bergs nye arbeidgiver spiller dessverre ikke slike kamper mer nå. I skrivende stund ligger de på på 5. plass i Championship, etter nedrykk i fjor. Men de har absolutt en spillerstall som er kapabel til å kunne sikre direkte opprykk. Og det burde de klare med riktig mann ved roret.
LEGENDE
Henning Berg er i høyeste grad en legendarisk skikkelse for oss nordmenn i forhold til engelsk fotball. Ikke bare var han den første fra Norge som vant Premier League med Blackburn, han sikret seg to seriemesterskap til med Manchester United. Og var med på å vinne Champions League (selv om han ikke spilte i finalen). Mannen fikk også eksakt 100 landskamper, og var et solid kapteinsemne. Som landslagssupporter følte jeg meg alltid tryggere når Henning var på banen.
Det er ingen tvil om at Henning Berg er et navn folk også kjenner på øyeriket, og spesielt i Blackburn. Han har tross alt spilt for klubben i to perioder, og vært der totalt 8-9 års tid. Supporterne er nok nå glade for at «en av dem» tar over roret etter fiaskoen Steve Kean.
NEPPE NYE NORDMENN TIL ROVERS
Når en norsk trener får jobb i utlandet, så spekuleres det alltid i om dette får utslag i flere nordmenn i spillertroppen til den aktuelle klubben. Selv om Drillo i sin tid i Wimbledon hentet hele fem norske spillere, så tror jeg verken Henning Berg eller Ståle Solbakken (manager i Wolverhampton) kommer til å fokusere veldig mye på å hente «gamle kjente». Til det er rett og slett nivået på Tippeligaen altfor dårlig. Det er nok både Henning og Ståle klar over. Per i dag så er det kun Vegard Forren og Joshua King som jeg synes kunne vært spennende og realistiske alternativer for de to norske trenerne i England.
Det er imidlertid lov til å håpe på at Morten Gamst Pedersen får ny tillit i den blåhvite trøya når Henning Berg tar over roret. I tilfelle er dette også gode nyheter for det norske landslaget, der jeg enda mener at Finnmarkingen burde kunne klare å kjempe seg inn igjen.
HØRER HJEMME I PREMIER LEAGUE
Som trener anser jeg Henning Berg igjennom hans tid i Lyn og Lillestrøm som en mann som gir unge spillere muligheten til å ta steget opp, og som fremstår seriøst og målbevisst. Lillestrøm sparket forøvrig Berg på høstparten i fjor, og det var en avgjørelse som for meg var vanskelig å forstå. Det var imidlertid ganske synlig at den avgjørelsen ble tatt av LSK sin «rike onkel» Per Berg. Henning var altså ikke god nok for å få fortsette i LSK, men han er nå god nok til å få oppgaven å føre Blackburn Rovers tilbake der de hører hjemme. I Premier League.
Det er ikke bare Rovers som hører hjemme i Premier League. Det gjør også Henning Berg. Det var hans hjem fra 1992 til 2003. Og i 2013, 10 år etter at han forlot Blackurn Rovers til fordel for Glasgow Rangers, er han forhåpentligvis tilbake. Og det med sitt kjære Blackburn. Så får vi bare håpe at inderne på eieresiden skjønner hvilken langsiktig ressurs Henning Berg kan bli for klubben.
Om få minutter treffer «Sandy» fastlandet, og New York skjelver. Jeg og bruttern følger spent med, og håper stormen «begrenser seg» mest mulig til materielle skader.
Vi har rigget til, og følger stormen live på nyhetssendinger og webcam.
Jeg har hørt fra mange hold at det mangler «den forløsende scoringen» for Wayne Rooney denne sesongen, så vil Manchester United-helten komme i såkalt scoringsflyt igjen. Dette stemte nok ganske bra, da Rooney mot Stoke scoret to mål til etter at han stanget inn 0-1 til Stoke etter 11 minutter.
For det løsnet for Rooney med å stange ballen inn i eget mål. Min oppfatning er at selvmålet muligens ble enda mer forløsende enn om han hadde scoret i riktig retning, for det var nok en revasjesugen «White Pele» som sammen med Robin Van Persie ble meget sentral da vi til slutt slo Stoke 4-2.
Jeg jublet stort foran skjeren sammen med min gode venn Knut Emil Kristoffersen da kampen var over, mye fordi vi trodde Manchester City hadde rotet bort to poeng borte mot WBA. Jubelen kom imidlertid for tidlig, da City klarte å score nærmere to minutter på overtid. Dessverre for oss United-supportere, så har byrivalen på rekordtid bygget opp en solid vinnermentalitet. Og jeg tror ikke Premier League 2012/2013-sesongen blir avgjort før i siste serierunde. Det blir farlig jevnt i år.
Chelsea imponerte også stort i dag, da de slo Tottenham 4-2 på White Hart Lane. Sikkert ekstremt ergelig for Andre Villas-Boas å bli senket av mannen han selv hentet til Chelsea, nemlig Juan Mata. Spurs ledet 2-1, men den lille tekniske spanjolen scoret to og la opp til målet som satte spikeren i kista.
Hvem vinner Premier League? Jeg har tro på at mitt Manchester United vinner, men det blir kanskje tidenes tøffeste kamp om ligagullet. Både Chelsea og Manchester City virker sterke, og det står i alle fall mellom disse tre langene. Samtlige tre vil ha svingninger i prestasjonene i en lang sesong, så jeg håper at bredden i stallen til United blir avgjørende. Rutinen taler også til vår fordel.
PS! Jeg innser at om Chelsea eller Manchester City skulle sikre seg Falcao i januarvinduet, så vil det styrke det aktuelle laget med en ekstra dimensjon i angrepet. Etter min mening er Flacao verdens beste spiss, og rett bak Cristiano Ronaldo og Lionel Messi i kampen om å være verdens beste spiller for øyeblikket. Det ryktes at City har lagt inn bud på 400 millioner kroner… 
Er du enig i at dette er verdens tredje beste fotballspiller?
(Dette innlegget har tidligere vært publisert i Altaavisen, som undertegnede drev inntil nylig. Jeg synes imidlertid stemningsrapporten fortjener en plass her på bloggen også.)
Dette er første gang jeg skriver en stemningsrapport fra en festival, og hva var da muligheten for at jeg skulle få oppleve en av de mest fantastiske helgene i mitt liv? Sørøyrocken 2012 var stedet for ikke bare for de store musikkopplevelsene, men også en stemning blant folk som best kan karakteriseres som at den savner sidestykke i norsk etterkrigshistorie.
PENT PAR: Petter Carlsen og Unni Wilhelmsen er fine å se på sammen på scenen, og musikken står i stil.
Jeg må først få lov til å presisere at jeg ikke er noen musikkanmelder, og at denne stemningsrapporten er basert på nettopp de gode opplevelsene og stemningen som Sørøyrocken ga meg i sommerferien (slutten av juli) i år.
NYE VENNER: På en god festival blir man fortløpende kjent med nye folk. Her er undertegnede og Cecilie Gjennestad, som fikk impulsjobb som stuntreporter for AltaTV under festivalen.
Allerede før jeg ankom Sørøya, forøvrig for første gang i mitt liv, forsto jeg at denne helga kom til å bli spesiell. Fjellformasjonene som jeg kunne skimte i horisonten da jeg kom med hurtigbåten som gikk direkte fra Alta på fredagen var ulikt det jeg er vant til å se som Finnmarking. Om ikke hadde visst hvor jeg var, så hadde jeg tippet at Skottland var neste stopp!
FORNØYD: Festivalsjef Ken Arne Brox fikk også tid til å kose seg med god musikk under Sørøyrocken 2012.
På kaia stod festivalsjef Ken Arne Brox å ønsket alle velkommen. Jeg hørte forøvrig at folket reagerte på hvordan han hadde tid til å «være overalt hele tiden» denne helgen, og det var han virkelig. Alle skulle ha det bra på Sørøyrocken denne helgen, og det hadde de. Med unntak av Bøbben kanskje, fra bandet «Bøbben og Yogi», men det var selvforskyldt og vies ikke videre spalteplass i Altaavisen. Det har andre medier tatt seg fint av.
Tørrfiskloftet på Sørvær var stedet for festivalen, som altså fant sted innendørs. Det kan mildt sagt kalles en suksessoppskrift, og personlig håper jeg dette lokalet vil brukes som hjemmebanen for Sørøyrocken i evig tid fremover. Et herlig intimt lokale, som var rigget opp på en måte som gjorde at både familiefolk med barn og de som var der for en fest fikk akkurat den opplevelsen de var ute etter. Totalt var omlag 1.200 mennesker innom Sørøyrocken denne helgen, langt flere enn det man hadde turt å håpe på i forkant.
TØRRFISKLOFTET: Emil Hagerupsen Bergmo (min bror) poserer utenfor festivallokalet.
TOK AV: Mats Devik og Cazadores tok bokstavelig talt av. Det gjorde publikum også!
Vi fikk servert musikalske godbiter på rekke og rad. Violet Road, Cazadores, og Rolffa løftet virkelig taket. FirstImpression spilte sin siste konsert sammen, og kanskje sin aller beste? Petter Carlsen og Unni Wilhelmsen leverte så vakre toner, at publikum satt bergtatt. Og man må nevne Paal Flaata, Damage Inc, Ivvar, Moillrock, og ikke minst The Killers Cover Band for stemningsettende bidrag. Og da har jeg nevnt alle, for så bra var Sørøyrocken 2012.
Hva var min favorittkonsert under festivalen? Jeg synes faktisk «All Star Bandet» som spilte istedenfor «Bøbben og Yogi» bestående av Ivvar, et par av gutta fra Violet Road, og Unni Wilhelmsen i alle fall burde få terningkast seks for en impulsiv og herlig opptreden som de gjorde på dugnad.
Man kunne selvfølgelig skrevet mye mer om helgen, om alle de nye vennene man fikk, og om artister som gjorde liveopptredener av en annen verden. Men som mange av de som så hele festivalen live på AltaTV.no har presisert i etterkant, man burde nok være til neste år for å virkelig skjønne for et ekstremt bra arrangement Sørøyrocken 2012 var. Og det anbefaler jeg virkelig at du er. Reinsdyrkebaben som ble servert av Nils Mikkelsen Sara i lavvo utenfor Tørrfiskloftet er forresten grunn nok til turen alene, det må sies. Jeg blir sulten bare av å skrive om det..
Hvordan kunne en festival være så bra både musikalsk og stemningsmessig, hele veien? Jeg tror i alle fall stemningen og kjemien på Tørrfiskloftet fikk fram det beste i alle som var der – også artistene. Frivillige som stod på og smilte fra øre til øre hele tiden, og en ledelse som hadde gjort et særdeles grundig forarbeid for å gjøre festivalen til en suksess er nok også solide deler av fasiten.
KONKLUSJON: Sørøyrocken 2012 var en braksuksess, og jeg skal i alle fall tilbake i 2013, 2014, 2015, 2016, osv.
Flere bilder fra Sørøyrocken 2012:
VIOLET ROAD: Mange mener de er Norges beste liveband. Jeg skjønner hvorfor..
DEN YNGRE GARDE: Her ser vi dokumentasjonen på at kidsa koset seg.
PÅ DUGNAD: Et par av gutta fra Violet Road stilte gledelig opp på dugnad da Bøbben og Yogi ikke kunne spille.
SISTE KONSERT: Gøril Nilsen og FirstImpression spilte sin siste konsert sammen, og kanskje sin aller beste?
SMILENE SATT LØST: Her ser vi noen av de fantastiske frivillige som smilte fra øre til øre.
MATPAUSE: Et bilde sier mer enn tusen ord. Reinsdyrkebab i verdensklasse!
Mariusbergmo.com er skrevet av Marius Hagerup Bergmo. Bloggen er et "personlig fristed", der jeg skriver om alt det som måtte falle meg inn i hverdagen.
